top of page
Search

Spekulasjoner om klima

Det var Facebook som mente jeg ville ha godt av å lese Reidar Mullers bok «Ild og is». En dag fikk jeg servert Dagsavisens bokanmeldelse: «Hvordan svare en klimafornekter» på veggen. Jeg vet det er smålig av meg, men uttrykket klimafornekter gjør meg litt sur. Reidar Muller er antageligvis heller ikke særlig begeistret for utrykket. På den andre siden, hvem bryr seg?

Muller favner bredt. Fra «snøball-jord» for 650 millioner år siden til «den lille istid» som sluttet for 150 år siden, vil han illustrere hvordan jordens klima alltid har vært i forandring. Åpenbart ikke alltid styrt av menneskelig aktivitet, men hvis jeg leser han korrekt, har klimagasser og CO2 spilt en sentral rolle gjennom hele historien. Det andre premisset for Muller, er at han har skrevet en populærvitenskapelig bok. Han beveger seg på overflaten – og favner bredt. Det er det ikke noe galt i! Jorden har en spennende historie, og hvis noe i Mullers tekst pirrer din nysgjerrighet, kan du fortsette gravingen selv.


Platetektonikk

Platetektonikken er den viktigste drivkraften bak klimaendringene på jorda, sier Muller (s. 29). For en halvstudert geolog som meg selv høres det riktig ut, men hvordan? Man kan tenke seg at et område av kloden, for eksempel norsk kontinentalsokkel, kan ha forflyttet seg fra omkring ekvator til nærmere Nordpolen i løpet av 500 millioner år. Dette vil påvirke det regionale klima og dermed karakteren til de sedimentære bergartene vi finner på sokkelen.

Et annet aspekt er topografien på kontinentene. Om du har høye fjellkjeder eller vide lavlandssletter og grunthavs-områder, vil dette påvirke luftstrømmer og fordeling av varme rundt om på kloden. Men enda viktigere er plassering og orientering av havområdene, som vil styre havstrømmene og dermed fordeling av varme via havstrømmene. (Jamfør Golfstrømmen som eksporterer Karibisk varme til Nord Europa – mens man i tidlig Tertiær hadde et kontinuerlig havområde i øst-vest retning rundt hele klodene like nord for ekvator.)

Hvis vann og luftstrømmer tvinges til å gå mellom ekvator og pol vil mye av varmen som er magasinert ved ekvator bli nedkjølt ved polen. Hvis varmt vann fra ekvator ikke når polen skulle man tro at polen ble veldig kald, og ekvator ble veldig varm. Men virkeligheten er antagelig langt mer komplisert.


I dag har vi et isolert kontinent på Sydpolen, Antarktis, og dette kontinentet ligger under is. I Karbon tid hadde vi også et kontinent ved Sydpolen bestående av det som senere har blitt Sør-Amerika, India, Afrika, Antarktis og Australia, og dette var også islagt. Hvis vi betrakter Tertiær epoken, altså de siste 60 millioner år, fikk vi en gradvis åpning av Nord-Atlanteren fra syd mot nord, og dette kunne bety at mye av varmen ved ekvator kunne strømme nordover og varme opp områdene rundt Nordpolen. Det vi ser av noen estimater på klodens temperatur gjennom tertiær er at kloden hadde et maximum for 50 millioner år siden, og deretter avtok temperaturen gradvis. Vi fikk altså en gradvis nedkjøling av sydligere breddegrader ettersom Atlanterhavet trengte stadig lenger mot nord. Men om gjennomsnittstemperaturen på kloden endret seg mye eller lite, eller om den bare ble fordelt annerledes rundt kloden, det har vi ikke så sikker kunnskap om. Muller sier om proxydata at de hjelper oss å si noe om klimaets historie – «for ingen var der og målte temperaturen» (s. 184). Det kan være noe å legge seg på minnet. Og det er bare omtrent de siste 50 årene, med moderne satellittbaserte temperaturmålinger, at vi har relativt sikre anslag for globale lufttemperaturer.


Snøball jord

Teorien om snøballjord tar utgangspunkt i at hele kloden lå under is i siste del av Prekambrium. Men Snøballjord-teorien er omdiskutert, sier Muller (s. 35). Mot slutten av Prekambrium for omkring 900 millioner år siden var all landjord på kloden samlet i et superkontinent, kalt Rodinia (visstnok et russisk ord for «hjemland»). Det er funnet spor etter istider på mange av de kontinentalskorpe-bitene fra den tiden som fortsatt er bevart. Å sette sammen slike puslespillbiter bakover i tid blir selvsagt vanskeligere jo lenger bakover man går. Det er ikke så vanskelig å knytte sammen Afrika med Sør-Amerika, men det er bare hundre millioner år siden de skilte lag. Med Rodinia skal vi nesten ti ganger så langt tilbake, og restene av kontinental skorpe fra denne alderen som kan studeres av geologer, har drevet rundt i alle himmelretninger og rotert rundt sin egen akse flere ganger. Det er geologer som har viet sitt liv til studiet av platetektonikken, formodentlig har enkelte forsøkt å rekonstruere platenes dans helt tilbake til for mer enn 4 milliarder år siden, da den første jordskorpen ble dannet. Men de lærde strides, som det heter. Var Rodinia faktisk ett kontinent? Hvilke biter lå hvor? Var det sentrert rundt ekvator eller Sydpolen?

Slik Muller fremlegger det, er det noen sentrale mekanismer som ligger til grunn for nedisingen av kloden. For 850 millioner år siden lå Rodinia ved ekvator. Dette superkontinentet sprakk opp i mange mindre kontinenter som lå «splittet og isolert, som perler på en snor ved ekvator». Fuktig tropisk klima førte til kraftig forvitring, som igjen førte til at CO2 ble bundet i marin kalkstein. Når CO2-innholdet i atmosfæren sank, avtok drivhuseffekten, og det ble så kaldt at istider satte inn. Og jo mer av jorden som ble dekket av is, jo mer økte albedoen (albedoen = isens hvite overflate som reflekterer solens stråler tilbake ut i verdensrommet) – en ond spiral, eller et «vippepunkt» som Muller kaller det. Til slutt var kanskje hele kloden dekket av is. Men platetektonikken fortsatte og vulkanisme brakte på ny CO2 opp i atmosfæren, som igjen førte til at drivhuseffekten økte og isen smeltet «kanskje bare i løpet av et par tusen år». Dette skjedde mange ganger, første gang for ca 750 millioner år siden, og formodentlig flere ganger fram til Kambrium, som startet for 560 millioner år siden. (For interesserte finnes det mange artikler om Rodinia på sciencedirect: https://www.sciencedirect.com/topics/earth-and-planetary-sciences/rodinia )

Alt dette er vel og bra, det kan være at Muller har truffet spikeren på hodet, men i utgangspunktet er det godt funderte spekulasjoner. Det vil alltid være vanskelig å verifisere slike store fortellinger om naturhistorien. Hvis du spør hvorfor istids-syklene begynte for 750 millioner år siden, og ikke for 850 millioner år siden, finnes det sikkert en teori om det. Kanskje det tok 100 millioner år å senke CO2 nivået ned til 200 ppm?

Her vil jeg føye til et par andre problematiserende faktorer omkring snøballjorden. For det første er det naturlig å tenke seg at oppsplittingen av Rodinia i seg selv var knyttet til tektonisk rifting, altså en mekanisme som skulle føre til frigjøring av CO2 til atmosfæren gjennom vulkanisme. Et annet element som gjør at forholdene på Rodinia ikke er direkte relevante for forholdene i dag er at landjorda ikke var blitt kolonisert av planter (og dyr), og dermed ikke hadde den klimatiske buffer som biosfæren antas å ha hatt. Til sist er det viktig å huske at strålingen fra sola var betraktelig lavere i Prekambrium enn den er i dag.


Det som slår meg er at mega-fortellingen om snøball-jord inneholder nettopp det lille knippet av troper som er sentrale i alle fortellinger om klimaet nå til dags; kloden som er i balanse inntil CO2 forrykker denne balansen, og vi når et vippepunkt – der positive tilbakekoblinger ødelegger alt. For meg fremstår dette nesten som fortellingen om syndefallet, der Adam og Eva spiste av kunnskapens tre og ble forvist fra Edens hage (bare at eplet her er CO2).

Muller er innom mange fascinerende deler av klodens historie; koloniseringen av landjorden i Devon, det store økosystem-kollapset ved overgangen Perm-Trias, meteorittnedslaget ved slutten av Kritt som tok livet av dinosaurene, åpningen av Drake-stredet og isoleringen av Antarktis for 30 millioner år siden, og sammenkoblingen av Syd- og Nord-Amerika for 3 millioner år siden. Her er det mange spennende ting å grave i for den nysgjerrige, og på internett kan man finne mange skatter. Hvorfor sammenfaller for eksempel vår istids-epoke, Pleistocene, med sammenkoblingen av The Americas? Og hvorfor sammenfaller nedisingen av Antarktis med åpningen av Drake-stredet?


Holocene, vår mellomistid

Epoken etter siste istid har vært sentral i diskusjonene mellom klimarealister og tilhengere av klimakonsensus. Mange klimarealister mener at vi de siste 12.000 år har opplevd vel så store klimaendringer som de vi opplever i dag. Enkelte tilhengere av konsensus mener derimot at denne epoken har vært svært stabil. Her er Muller mer av en realist. «Den lille istid var en anomali – som rokker ved myten om et klimatisk stabilt Holocene» sier Muller (s182). Og han beskriver mange av de klimatiske endringene gjennom Holocene som bryter denne myten. Som for eksempel Sahara, som ikke alltid har vært en gold ørken, men som for 6000 år siden var en frodig savanne med enorme sjøer både i syd og nord.


Forskerne er enige i at vi lever i en mellomistid, men ingen kan si sikkert når neste istid kommer. De fleste tror vel i dag at det er lenge til (la oss si 10 000 år for å ta et rundt tall), men for bare 50 år siden var det mange forskere som trodde at neste istid var rett rundt hjørnet. I 1970 hadde vi opplevd en periode med kraftig avkjøling gjennom et par tiår, og pluss til Muller for å ikke skjule frykten for ny istid som rådet da. «I et brev til Nixon varslet (noen forskere) om en global forverring av klima. Skiftet ville gi lavere matproduksjon og mer ekstremvær, som snøstormer, flommer og drepende frost. Det var en retorikk som ikke er elt ulik den vi møter i dagens klimadebatt, men med stikk motsatt fortegn» (s119-120) «Det å overforenkle og overdrive fører ofte galt av sted».(s121)

For meg sier det noe om psykologien til forskere, de roper HALLO! – veit du hva jeg akkurat har funnet ut! Dernest handler det selvfølgelig om hva massemedia velger å videreformidle. Og katastrofer selger alltid.


Dansgaard-Oeschger-hendelser

Muller diskuterer også de såkalte Dansgaard-Oeschger-hendelsene (DO-hendelser), som er svært tydelig i iskjernene fra Grønland. «Disse starter vanligvis med en hurtig oppvarming på 5-10 grader i løpet av få årtier, og deretter fulgte en langsom avkjøling som varte i flere hundre år. Eiendommelig nok gikk det omlag 1500 år mellom hver hendelse med hurtig oppvarming» (s 130) Det fascinerende med disse hurtige oppvarmingene er etter min mening periodisiteten. Man kan godt tenke seg at kalving av isbreer og endringer i sirkulasjonen i Atlanterhavet spiller en sentral rolle i Dansgaard-Oeschger-hendelsene, men hvor kommer periodisiteten fra? For meg er det naturlig å tenke seg en «ytre» faktor som utløser slike antatte positive tilbakekoblinger som fører til de enorme temperatursvingningene. Gitt at endringene i innstråling fra sola ikke alene er kraftig nok til i seg selv til å føre til en temperaturstigning på jorda på 10 grader, kan vi fortsatt postulere en støtkokende sol som en slags pacemaker for klimaendringer. Vi vet at klimaet bare er midlertidig stabilt. At det grunnleggende heller er ustabilt. Bare se på langtids værvarsler, det slår sjelden til for tidsrom lenger enn 3 dager. Vippepunkt og positive tilbakekoblinger er reelle, vi skal bare være forsiktige med å dra dem opp av hatten som en kanin, hver gang det passer vår argumentasjon. Og Muller har det samme standpunktet: «Ingen klimaforskere vil med hånden på hjertet påstå at de forstår dette full og helt.» (s 144).


Her vil jeg gjerne trekke denne mulige koblingen til en støtkokende sol, videre til klimaendringene i Holocene. For gjennom Holocene har vi også opplevd store variasjoner med en periode på kanskje 1500 år. Vi hadde en oppvarming forbundet med midtre bronsealder rett etter år 2000 før vår tid, den neste rundt Romertid, (og de andre store jernalder sivilisasjonene som i Han-Kina og Assyria), en ny oppvarming rundt vår egen vikingtid og dagens oppvarming etter den lille istid. Vi kan jukse litt og sette år på disse varmeperiodene for å få bildet til å «gå opp»: midtre bronsealder 2000 BCE, Romertid 500 BCE, Vikingtid 1000 CE, Fremtidig varm sivilisasjon 2500 CE (altså om 400 år). Klimasvingningene i Holocene har vært langt mer dempet enn DO-hendelsene under istiden, men dette gir også mening. I Willam Burroughs «Climate change in prehistory» (Cambridge university press 2005, side 52-53) diskuterer han variabiliteten i klimaet fra istiden og inn i Holocene: «Whereas the entire period from 60 kya until around 12 kya is marked by extreme variability, thereafter the climate settled down into a much more quiescent pattern. Broadly speaking the variance dropped by a factor of five to ten”. Så vi kan (kanskje) utlede av dette at DO-hendelser vil ha et langt mer dempet uttrykk i Holocene enn i istiden, selv om støtkokingen fortsatte med samme intensitet. Dempet, fordi de positive tilbakekoblingene vil være langt større på en klode hvor store deler av den nordlige halvkule var dekket av is. Et annet argument jeg vil kaste ut her, er at tilhengere av klimakonsensus gjerne vil ha det til at en varmere klode også vil føre med seg kraftigere stormer, mens Burroughs data antyder at det er omvendt, en kaldere klode opplever kraftigere stormer. Ikke bare vil en varmere klode også ha et fuktigere klima, men også et mer stabilt klima, mindre avbrutt av stormer.


Hva skaper klimaendringer

Å diskutere hvilken årsak som er den viktigste for klimaendringene kan være litt som å sloss med dyna, men hvis vi setter årsakene opp i et nettverk kan ting kanskje bli litt klarere. Platetektonikken er viktig av flere grunner. En av disse er hvorvidt du har kontinenter på polene. En annen er hvilke frihetsgrader og begrensninger kontinentenes plassering legger for havstrømmene. Dernest er relieff viktig, om du har høye fjellkjeder som legger begrensninger på luftstrømmene eller om du har store lavlandssletter og grunthavs-områder. Muller nevner bare dette forbigående, men disse aspektene kan være verdt litt detektivarbeid.

Mens platetektonikkens innflytelse endrer seg langsomt, i størrelsesorden millioner av år, så endrer havstrømmene seg langt hurtigere, i størrelsesorden tiår. El Niño har en periode på omkring 7 år, The North Atlantic Oscillation (NAO) har en periode på omkring 50 år. Og vann har en langt større varmekapasitet enn luft. Derfor er luftstrømmene langt mindre viktige, og påvirker vel mest været. (Monsunen skifter retning 2 ganger i året, og før Romerne begynte å utforske sjøveien til Kina, hadde Afrikanerne oppdaget Asia, og folk fra Indonesia hadde oppdaget Madagaskar, takket være monsunen.) Jetstrømmen er også viktig. Den skaper perioder med ekstrem kulde og ekstrem varme på den nordlige halvkule, men bare for noen uker av gangen. I klimaøyemed er den mest en utømmelig kilde til oppslag i klimaredaksjonene rundt omkring.


Våre istider er linket til endringer i solinnstråling. Som følge av små endringer i jordas rotasjon og bane rundt sola – de såkalte Milankovic syklene, har istidene blitt slått av og på. Muller dekker dette ganske omfattende. Allikevel, endringene i innstråling er ganske små, så det er (for meg) naturlig å tenke seg kjeder av positiv tilbakekoblinger som forsterker signalet fra sola. Muller er innom solflekkaktivitet (som bla viser en slående korrelasjon med El Niño), og her hevder han at endringene i strålingsenergi er for liten til å bety mye for temperaturendringene. Men hvis du bruker El Niño som forsterker, blir effekten større. Fra år til annet kan El Niño endre kloden gjennomsnittstemperatur i størrelsesorden like mye som det denne gjennomsnittstemperaturen har økt de siste 50 årene.

Til sist har vi drivhusgassene, i tillegg til vanndamp og metan, altså CO2. Man kan tenke seg at drivhuseffekten er reell, men som alle andre faktorer som påvirker kloden klima, virker de innen kompleks sammenhenger av positive og negative tilbakekoblinger. Den svenske kjemikeren Arrhenius hevdet for over hundre år siden at en dobling av CO2 ville føre til en økning av temperaturene med 4 grader. Siden har dette estimatet blitt modifisert til mellom 1,5 og 4,5 grader, hvilket er bekvemt, i og med at 1,5 grader er den temperaturøkningen vi har observert til nå, mens 4,5 grader er tilpasset et mer ekstremt fremtidsscenario. Vanndamp er såvidt jeg forstår den desidert viktigste klimagassen, så det blir noe overforenklet med forståelsen av nettopp CO2 som en slags temperaturbryter.


Reductio ad absurdum

Jeg skal vende tilbake til en liten diskusjon om sammenhengen mellom CO2 og temperatur. Her vil jeg bare tillate meg selv en liten reductio ad absurdum. Menneskeheten slipper ut omkring 10 gigatonn CO2 pr år, den årlige økningen av CO2 i atmosfæren er 2 ppm/år. Hvis det er slik det hevdes at all økning av CO2 i atmosfæren skyldes menneskenes forbrenning av olje, kull og gass (hydrokarboner) får vi følgende interessante regnestykke. I løpet av 10 millioner år har vi forbrent alle jordens lager av hydrokarboner, da vil atmosfæren ha økt med 20 millioner ppm. Hvis vi deler 20 mill med 200 ppm, som visstnok skal være kloden «naturlige» nivå, har vi doblet CO2 konsentrasjonen med 100.000 ganger, eller i følge Arrhenius altså økt temperaturen med 400.000 grader. Kokepunktet på 100 grader ville allerede vært nådd i løpet av 25 doblinger til 5000 ppm altså om 2500 år.

På den andre siden kanskje dette med «dobling» av CO2 regnes som en geometrisk rekke (første dobling 200 til 400 ppm, andre dobling 400-800 ppm, tredje dobling 800-1600 ppb og så videre), i så fall vil også effekten av CO2 på temperatur avta geometrisk. Mens det bare tok 100 år å øke klodens temperatur med de første 4 gradene, vil økningen fra 96 grader til kokepunktet ta mer enn 50 millioner år. Det vil si at effekten av CO2 har avtatt med en faktor på en halv million. Og det er kanskje beroligende å tenke på at det totalt vil ta hele 100 millioner år før kloden når kokepunktet, og at når alle hydrokarboner på jorda er oppbrent har temperaturen steget bare 80 grader. Noen synes slike regnestykker er fascinerende: Hvis du legger alle oljefat som selges i løpet av et år etter hverandre vil de rekke rundt kloden. Bare tenk på at hvis du i stedet for å brenne opp oljen eller stable tønnene etter hverandre, stablet dem oppå hverandre, så vill du i løpet av ti år ha nådd forbi månen.


Så enkelt at selv et barn kan forstå det

Klima er et komplekst fenomen. Eller som Muller uttrykker det (med referanse til endringer i Golfstrømmen) «ingen klimaforsker vil påstå at de forstår dette fullt og helt.». Når alle klimaforskere innser at de studerer en kompleks og ustabil materie, er det bemerkelsesverdig at mye av den offentlige diskursen rundt klima dreier seg om to størrelser: 1) klodens gjennomsnittstemperatur og 2) CO2. Det er som om dagsorden er satt og at alt må referere til disse to punktene på dagsorden. Hvis jeg var klimaforsker var CO2 og kloden gjennomsnittstemperatur noe av det siste jeg ville studert, nettopp fordi det var de eneste punktene på dagsorden. Ta nå gjennomsnittstemperaturen - finnes den? Er det noen levende organismer som bryr seg med en økning av gjennomsnittstemperaturen på 0.5 grader over 50 år? At vinteren blir kortere eller at sommeren blir lenger, kan jeg forstå at organismer reagerer på, men ikke en mikroskopisk gjennomsnittsøkning. Nå og da hører vi at «Den Lille Istid» bare var et lokalt fenomen, mulig det, men snu det rundt – sett at oppvarmingen siden 1970 også bare var et lokalt fenomen, en refleks av NAO som har slått sterkt ut i Nord-Europa. For her ytterst i Oslofjorden hvor jeg bor, var gjennomsnittstemperaturen i januar 5 grader høyere på 80- og 90- tallet sammenlignet med på 50- og 60- tallet. 5 grader i januar monner. Men en halv grad over 50 år merkes ikke. Man tror man har operasjonalisert klodens gjennomsnittstemperatur, men hvert år revideres denne temperaturen bakover i tid (!) slik at klodens temperatur i 1970 er forskjellig om du ser på målingene publisert i 2000 eller i 2020.


Fra gamle dager, som fx da Darwin virket, og fram til i dag, har vitenskapen endret seg enormt. Darwin var en gentleman scientist, han visste noe om nær sagt alt som man kunne vite noe om på sin tid. I dag er vitenskapen blitt så voluminøs og spesialisert, noe som gjør det vanskeligere å få overblikk. Men populærvitenskapen lar seg ikke affisere av dette. I populærvitenskapen er fortsatt vitenskapen som en ridderroman, hvor helten har hvit lab-frakk og røyker pipe. Muller er intet unntak: «Med et drømmeteam av eksperter satte NN i gang. Selv var han ledende i verden på xx ... En annen av prosjektdeltagerne var MM. Ved siden av å være forsker var han en dyktig musiker» (s 109) Disse brilliante hjerner, som rett før filmen ser ut til å ende i katastrofe, redder menneskeheten. Men det er ikke sant. 99% av forskning blir aldri kjent utenfor en snever krets av innvidde spesialister. Den resterende prosenten er kanskje én del ingeniørkunst, én del underholdning og én del produksjon av verdensanskuelse. Og klimaforskning med stor K, det som kommer den offentligheten for øre, er slik produksjon av verdensanskuelse.


Hockeykøllene

Reidar Mullers bok har mye interessant om geologiens historie og paleoklima, men faller etter mitt syn ned på et forsvar for klima-konsensus. Når jeg prøver å forstå dette standpunktet, tror jeg det skyldes at han har latt seg forføre av hockeykølla. Det er to hockeykøller. Den første er temperaturutviklingen gjennom Holocene, den andre kølla er CO2 konsentrasjonen. Hvis du ser på noen rekonstruksjoner av middeltemperatur for jorda basert på borekjerner fra Antarktis (Sydpolen), er temperaturen svært lite variabel gjennom hele tiden etter siste istid, inntil den plutselig skyter i været de siste årene. Utviklingen i CO2 konsentrasjonen i samme tidsrom, viser samme utvikling; lave og lite variable verdier som plutselig skyter i været de siste 50 åra. Disse to kurvene representerer et kraftig «meme», de gjør det vanskelig å tro noe annet enn at CO2 er bryteren som kontrollerer klodens temperatur.

Og denne i min oppfatning overforenklingen, er i tråd med hvordan Muler formidler vitenskap. Så nær som alt er egentlig forstått. Det er kanskje noen huller igjen å fylle, noen små detaljer som ikke er helt på plass, men snart vil vi ha forstått alt. Her er ingen store hvite felt på kartet hvor forskerne klør seg i hodet og ikke vet opp eller ned. Vitenskapen er ikke et åpent eventyr hvor vi kan overraskes og kanskje bli sjokkerte.

Både klodens CO2 konsentrasjon i atmosfæren og klodens gjennomsnittlige lufttemperatur er komplekse forhold, som det ikke er lett å begripe. La oss begynne med spørsmålet hvordan vi måler disse størrelsene. Vi har hatt daglige CO2 målinger på Mauna Loa i Hawai siden 1958. For å få verdier tilbake til slutten av siste istid, er det vanlig å bruke borkjerner fra Isbreer. Med hvilken rett kan man spleise disse to kurvene sammen? Mauna Loa ligger på en øy i Stillehavet, på den nordlige halvkule. Isbrekjernene er fra mange kilometers dyp på et dypfrosset kontinent. Er noen av dem representative for atmosfæriske nivå av CO2 for kloden som helhet? Vi har å gjøre med ikke bare hele proxy-data problematikken, men også problemet med å spleise sammen to proxy datasett.


I figuren over vises en spleis av to proxy datasett for CO2 konsentrasjonen i atmosfæren. I grønt er vist målingene fra Mauna Loa. Siden 2007 har verdiene herfra fortsatt å stige fram til omkring 415 ppm i 2022. Den interessante kurven i rødt er sammenstilt av Beck fra data samlet inn på marine tokt i Atlanteren og går tilbake til tidlig 1800-tall. I blått er vist en temperaturkurve fra en borkjerne på Antarktis. Et interessant poeng med denne sammenligningen er at tidsrekken fra Mauna Loa er veldig kort. Åpenbart hvis vi sammenligner den med isbrekjerner som går tilbake til siste istid for 12.000 år siden, vil den være ekstremt kort. Tidsserien fra Mauna Loa er for kort til at den kan si oss noe om forandringer over tidsintervaller lenger enn et århundre. Det er ingenting i dataene fra Mauna Loa som kan si oss hvorvidt de vil fortsette å stige i all evighet, om de vil stige enda raskere, eller om verdiene plutselig vil begynne å droppe slik vi ser fra Becks tidsserie etter 1945. Og det er her «teori» kommer inn og hevder at CO2 vil fortsette å stige så lenge vi forbrenner hydrokarboner og at dersom vi hadde hatt CO2 målinger fra Mauna Loa tilbake til 1800, så ville kurven flatet ut til omkring 280 ppm, fordi dette er hva målinger fra iskjerner fra Antarktis forteller oss. Altså må Becks sammenstilling være feil metodisk eller forurenset av støy – hvilket den vel kan være, men har vi ikke her et tilfelle av det som gjerne betegnes som at «halen logrer med bikkja»? For riktignok skal man være kritisk til «fakta», og fakta lar seg som regel vanskelig forstå uten i lys av en teori, men her er det teorien om at menneskeskapt CO2 styrer klodens temperatur som skal bevises og da blir det en «Baron von Munchausen» operasjon å bruke denne teorien til å bevise det samme. Mauna Loa tidsserien er for kort, rett og slett. Og det samme gjelder for serien med moderne gjennomsnittlige temperaturmålinger.


La oss ikke slippe CO2 helt enda. Figuren over viser global CO2 nivå i mars 2011. Gjennomsnittet på 385 ppm stemmer ganske bra med målingene fra Mauna Loa, som ligger i det oransje beltet til venstre i kartet. Såvidt jeg forstår regner man en gradient på omkring 20 ppm fra Antarktis til Mauna Loa.

Men nivået er ikke geografisk stabilt som vi kan se, og det varierer også gjennom året. Verdiene fra Mauna Loa øker hvert år gjennom høsten og vinteren, og avtar med oppblomstringen og dermed økende absorpsjon av CO2 om våren og sommeren. Hensikten her er kun å vise variabiliteten i CO2 verdier globalt, og ikke å trekke for bombastiske konklusjoner. De høyere konsentrasjonene (her i mars) synes å være knyttet til nordlig halvkule (og de ekvatoriale tropeskogene) hvor vi har store landmasser med mye vegetasjon og biomasse. Her kan man forestille seg at nedbrytning av organisk materiale kan frigjøre mye CO2 til atmosfæren, samtidig som det i perioder med kraftig vekst kan ta opp store mengder CO2 fra atmosfæren. Et argument jeg vil legge fram er at kontinental Antarktis vil ha lavere og mindre variable CO2 verdier enn både kontinentale og marine data fra den nordlige halvkule. Og dette er også hva vi ser når vi sammenligner både CO2 og temperatur fra henholdsvis Antarktis og Grønland. Borekjernene fra Grønland viser langt mer variasjon i disse verdiene enn isen fra Antarktis.


Figuren over illustrerer hvordan CO2 mengdene i Grønnlandsisen (i grønt) varierer langt mer enn i isen fra Antarktis (i blått). Det er et ytterligere element, utover den antatt større variasjonen i atmosfærisk CO2, som forklarer den større variasjonen i Grønland-dataene. Nedbørmengdene er langt større på Grønland enn i Antarktis. Det betyr at akkumulasjonen av is er raskere og du får en høyere oppløsning av «årringer». Det er et øvre belte i dannelsen av en isbre på noen tiår til hundreår hvor isen dannes og gassblærene fanges eller isoleres. I dette øvre sjiktet foregår det en utsmøring av CO2 innholdet i lufta inne i isen, og først når gassblærene er fullstendig isolert fra hverandre vil CO2 innholdet formodentlig ikke lenger endre seg. Så når man studerer de gamle tidsrekkene av CO2 målinger fra isbrekjerner vil variasjoner over korte tidsrom smøres ut og dempes kraftig. Mye på Grønland, men enda mer i Antarktis. Så her kan vi igjen minne om at tidsrekken fra Mauna Loa er svært kort. Med sine 60 år er den i størrelsesorden lik filtreringen som skjer på Grønland, og langt mindre enn den som skjer i Antarktis.

Isbrekjerner er en proxy til tidligere tiders klima, og de vil i større eller mindre grad smøre ut og dempe anomalier på en eller annen måte.

Blant «klimarealistene» er det enkelte som mener at det er en sammenheng mellom CO2 og temperatur, men at denne sammenhengen er omvendt av hva konsensus vil ha det til – økende temperaturer fører til økende frigjøring av CO2, og ikke at økende CO2 fører til økende temperatur. Det kan selvsagt være, men mitt ærend her er ikke å løse alle vitenskapens problemer, jeg vil bare si som de sier på spansk – es complicado.


It’s complicated

La meg runde av med data fra en artikkel i Science fra september 2020 av Westerhold et al, «An astronomically dated record of Earth’s climate and its predictability over the last 66 million years». Her har de beregnet CO2 og temperatur over 66 millioner år fra carbonatskall av foraminiferer samlet inn med dyphavs sedimentære borkjerner. Willis Eschenbacher har kryssplottet disse verdiene og dermed laget et kraftfullt «meme» som i mine øyne tar mye av futten ut av ideen om at CO2 er bryteren som styrer klodens temperatur. man kan fortsatt holde fast ved at det er en sammenheng mellom temperatur og CO2, - men, det er komplisert!


Det er åpenbart en korrelasjon mellom temperatur og CO2, men like klart kan du se perioder hvor CO2 nærmest var konstant, mens temperaturen økte alarmistisk, og omvendt perioder der CO2 økte alarmistisk mens temperaturen var konstant.


Her er det at Muller påberoper seg «føre var» prinsippet. Vi kan ikke vite helt sikkert at økende CO2 vil føre til økende temperaturer, men hvis det er en slik sammenheng kan det gå skikkelig galt, derfor må vi handle nå. Men dette er bare fornuftig hvis prisen er fornuftig. Det er ingen mulighet for kvalitetssikring, både hva gjelder kostnadene med å stoppe økningen av CO2 i atmosfæren, og kostnadene ved å ikke gjøre det. Hvis et par tusen mennesker for eksempel hevder de kan stabilisere klodens klima ved å meditere for klimastabilitet er dette vel og bra – sett i gang, men hvis de samtidig krever at all annen aktivitet på kloden stopper opp, da må vi be om garantier.

325 views2 comments

Recent Posts

See All

2 Comments


Jo Bergan
Jo Bergan
Mar 16, 2023

her prøver jeg igjen, her i figuren



Like

Jo Bergan
Jo Bergan
Mar 16, 2023

Hei


Flott skriveri, må lese Reidars bok.


Jeg tror at å brenne fossilt drivstoff vil forsvinne av seg selv i løpet av de neste 100 år. Som figuren under viser ( https://en.wikipedia.org/wiki/Levelized_cost_of_electricity ) er nå sol og vind billigere enn kull/olje og gass. I tillegg kommer SMR teknologien i løpet av 10 år for fullt. Og våre barnebarn kan kanskje nyte godt av fusjons-energi etter at ITER.org og de kommersielle aktørene, som nå begynner og vise interesse, har temmet solens prosess.


https://commons.wikimedia.org/wiki/File:20201019_Levelized_Cost_of_Energy_(LCOE,_Lazard)_-_renewable_energy.svg


Det er også verdt å merke seg at Kina er den største forurenser av CO2 / aerosoler fra kullkraft, men er også det landet som har raskest overgang til vind og kjernekraft.


Jeg har tro på at antropogene…


Like
bottom of page