Leite på loftet

Den store coffee-table boka om norsk geologi – «Landet blir til», sier at bare 1 prosent av hydrokarbonene dannet på norsk sokkel er funnet. I motsetning til «hva alle vet» - at spørsmålet ikke er OM vi må stenge ned norsk oljevirksomhet, men NÅR vi må stenge ned for godt.

Hvor kommer denne defaitismen fra? Ikke fra leitemiljøene i oljeselskapene, her har vi to generasjoner geologer og geofysikere (G&G) som per definisjon er med på alt som er moro. Men toppene i oljeselskapene er blitt stadig mere byråkratisert, og med dette blir respekten for faglig kompetanse erodert.

Mitt spesiale var, og har alltid vært, problemløsning, ikke noen jobb var for liten. Men med tiden blei slike jobber for små for kjøperen. Ikke fordi de kunne gjøre jobben sjøl, men fordi innkjøpsrutinene var blitt for dyre. «Procurement avdelingene» ville ikke bruke 250.000 kroner i administrasjon på en jobb som kostet 25.000 kroner. Forståelig nok.

Jeg sitter her med en sammenstilling av all 3D seismikk på norsk del av Nordsjøen, supplert med et utvalg 2D seismikk over de hvite delene av kartet. Nord i Nordsjøen er funnene gjort på roterte forkastningsblokker, i sør er de gjort på 4-veis lukninger av kalk over permiske saltdomer. Mange av disse saltdomene er nå boret, og man har gjort noen spektakulære funn, som Ekofisk og Valhall, mens andre domer har vist seg å være tørre.

Med det er ikke tomt selv om de tradisjonelle letemodellene er uttømt. F.eks. på Utsira-høyden med Sverdrup og tilliggende herligheter, ligger oljen på et flatt platå av forvitret basement. Et basement som ikke er steinhardt, som våre granitter på land, men porøs grus (fordi forrige gang de lå under åpen luft var dette tropisk land, og de har aldri blitt erodert av istider).

Så, hvis det er noe du veit du har, men ikke klarer å finne det, må du leite på andre steder enn på skrivebordet. Kanskje det ligger i kjelleren eller i uthuset? Her skal jeg ta for meg hvordan du kan leite på loftet. (Og på forhånd unnskyld til leitefolkene, som ganske sikker har tenkt hardt og lenge på alt jeg måtte bringe til bords her.)

Det meste på norsk sokkel dreier seg om Jura. Det er her du har de hydrokarbonrike skiferne. De ligger på 2-3000 meter, så å leite på loftet betyr å leite grunnere, i sander av Cenozoic alder - lenger nord også kritt-sander. Det er gjort noen funn i paleogene sander, som i Frigg, Heimdal og Utsira sander. Disse er alle turbiditt-strømmer avsatt fra vest da hovedsedimentasjoenen fortsatt kom derfra. I Central-Graben har det ikke vært mye fokus på sånne sander. Antagelig på grunn av suksessen til saltdom-karbonat playet. Du har Siri-trenden som kommer fra Skagerak og skjærer inn på dansk sokkel. På norsk side er det helt tørt, men rett over nasjonsgrensen ligger oljefunnene som perler på en snor.

Både blant politikere, økonomer og journalister finner du denne holdningen at det som er å finne av hydrokarboner på norsk sokkel, er funnet. Så hvis vi skal finne noe mer, må myndighetene åpne nye områder for leiting. Men dette «geografiske» fokus på oljeressursen, er ikke klar over hvor avgrenset vår oljerikdom er i dyp – enn så lenge. Vi har fram til nå lett og funnet olje og gass i et relativt smalt belte omkring 3 km dyp. I teorien kan vi altså 3-doble vårt prospektive areal ved å begynne å lete 1 km grunnere og 1 km dypere.

Nord i kvadrant 2, på flanken av Central Graben finnes en turbiditt sand avsatt fra fastlands-Norge som kalles Vade-formasjonen. Den dekker 3 blokker, innpå 1000 km² og det er gjort gassfunn i Vade i 4 brønner; 2/2-1 og 2/2-4 på samme funnet, 2/2-2 i vest og 2/3-1 i øst. Grunnen til at de er forlatt som funn-brønner er at de er lokalisert på toppen av domer, og har en begrenset gass-vannkontakt som gir en utstrekning på ca 10 km2 hver, som trolig ikke var betraktet som kommersielt funn i sin tid.

Ser man nærmere på Vade-komplekset viser det seg at det er minst 3 tilsvarende DHI’s (Direct Hydrocarbon Indikator), i dette tilfellet såkalte flatflekker, som i de 4 funnbrønnene, altså har vi doblet arealet. Og i og med at Vade er et kompleks av sander, og studerer vi flere nivå enn toppen av dette turbiditt-systemet, finner vi en tilsvarende dobling av mulige flatflekker, fra kanskje 20 km² i de tre funnområdene godt spredt fra hverandre, til 50-100 km², fremdeles i adskilte reservoarer. Men nå er det så mange av dem at de toucher borti hverandre mange steder. En kompleks utbygging, men med høy gasspris kan det kanskje være levedyktig.

Turbiditter er undersjøiske jordskred. De ble først oppdaget da man fikk brudd på telefonkabler over Atlanterhavet. Disse rasene kan reise over enorme avstander og med stor fart, men det viktigste aspektet ved turbiditter er at de fungerer som en sorteringsmekanisme. Sander med gode reservoaregenskaper samles i bunnen, og fine leir og siltpartikler flyter øverst og lengst vekk. Det er samme mekanisme som virker når man vasker gull. I myten om Jason og jakten på «the golden fleece» var dette geiteskinnet benyttet i gullvasking slik at man helte sand inneholdende gullpartikler over skinnet, og de tunge gullpartiklene ble hengende fast i skinnet. På samme måte altså med turbidittene i Vade, hvor det er tegn på sandansamlinger i grøfter på paleohavbunnen og disse kan være hydrokarbonførende, selv om de er for små til å vise flatflekker.

Ikke nok med det, det viser seg at en noe eldre, paleogen sand, den såkalte Fiskebank sanda , tidsekvivalent til Sele formasjonen, viser en interessant amplitudeanomali over halve blokk 2/3, og under denne sanda ligger en Ekofisk kalk, som kan være et mulig reservoar. Og hverken Fiskebank-sanda eller Ekofisk-kalken er boret i dette området. Begge disse horisontene har definerte 4-veis lukninger i området.

Så hvor kommer hydrokarbonene fra? Det viser seg at både brønn 2/2-1 og 2/2-5 har funnet olje i Ula formasjonen, som er av sen jura alder, i henholdsvis Møyfrid og Bumblebee funnene. Det er indikasjoner på at en oljeførende Ula sandstein også finnes i et større område på grensen mellom blokkene 2/2 og 2/3 på toppen av saltdomer, nettopp i området hvor de interessante utbredelsene av Fiskebank sanda og Ekofisk kalken ligger, samt flere av de uborede Vade flatspotene. En svært spennende mulighet er at gassen er svært mye eldre enn jura alder. I hele dette området, kvadrantene 7 og 8, er det en klar lagning med mange fete reflektorer under den permiske Rotliegendes sanda. Seismisk skiller basement signaturen her seg kraftig fra i andre områder av Nordsjøen. Det er fristende å postulere et basseng av karbon alder her med gassproduserende kull, slik man har sør i Nordsjøen fra England til Nederland. Og nettopp her på grensen mellom blokk 2/2 og 2/3 går Rotliegendes opp i en stor horst på kanskje bare 5-6 km dyp. Her kunne man for eksempel sette en brønn helt ned gjennom Rotliegendes og inn i de antatte lagene av karbon alder?

Hydrokarbon-indikatorene plasserer seg rett over en stor horst på Rotliegendes nivå. Det er naturlig å postulere migrasjonsveier fra jura til yngre lag langs forkastningene som følger denne horsten. Som i det meste av sørlige Nordsjø er overgangen bunn kritt til trias vanskelig å tolke. Saltdomene finnes i hele trias pakken, men hvilken mektighet de har er vanskelig å fastslå med sikkerhet, fordi hele denne pakken ikke er godt prosessert. Sannsynligheten er stor for at det er mektige Jura-sedimenter under Vade-formasjonen, og at saltet som står fram på seismikken, bare er tynne linser av salt som har smurt forkastningene i området, og kanskje åpnet migrasjonsveier for hydrokarbonene.

Over de aller fleste hydrokarbon funnene i Central Graben finnes det brightspots i lag av paleogen alder så og si helt opp til havbunnen. Ett av de mer spektakulære er funnet fra 1998 i brønn 1/5-3S. Brønnens mål var å utforske kalk på toppen av en saltdom, men boringen kom ikke lenger enn halvveis ned til kalken før den fikk et kick i Hordaland-gruppen. Olje boblet ut på boredekket, men en blow-out ble forhindret og brønnen ble forseglet og forlatt uten å ha nådd target. En brønn på flanken av strukturen, 1/5-4S ble noen år seinere boret uten å påvise hydrokarboner. Denne brønnen ble avsluttet i saltet inne i domen, og funnet ble antagelig forlatt på grunn av at størrelsen ble ansett som for liten på denne tiden (tidlig på 2000 tallet). I ettertid har imidlertid lisensen blitt overtatt av en annen operatør, og det er å håpe at denne operatøren med tiden tar utfordringen med høyt trykk og bygger ut funnet.

Vi har kartlagt flere potensielle funn på loftet (fra havbunn til bunn kritt), det er mange strukturer som bare venter på å bli funnet. I 1/5-3S var en av årsakene til at ingenting ble gjort den store utfordringen med høyt trykk. I blokkene 2/2 og 2/3 er antagelig utfordringen at forekomstene av hydrokarboner ligger spredt over et større område. Men spredte forekomster er ingen uoverstigelig utfordring. Faktisk er det regelen med alle oljefelt av noen størrelse at reservoarene er adskilt i under-reservoarer som ikke kommuniserer. Dette løses ved å sette flere brønner, og/eller bore horisontale brønner som produserer fra flere reservoar.

Mange av sandene av paleogen alder i Nordsjøen er godt kartlagt. Oljedirektoratet har til og med samlet dem i en publikasjon kalt «CO2 storage atlas, Norwegian North Sea». Kartleggingen ble nok opprinnelig gjort med sikte på oljeleiting, inntil det kom et eller annet politisk direktiv, hvorpå kartene ble dradd opp av skuffen og gitt en ny tittel. Uansett om politikerne i dag mener disse sandene bare duger som lagringsplass for CO2, vil G&G folk fortsette å se dem som potensielle olje og gass reservoarer og de vil fortsette å leite på loftet.